Sodoma og Gomorra? – Før prevensjon ble legalisert, måtte utallige kvinner dø i barselseng, i Klassekampen, “Feminist, javisst”, 31.10.2011.

By | 12/10/2013

KLASSEKAMPEN – 31.10.2011

FEMINIST,
JAVISST

Bodil Stenseth:

Før prevensjon ble legalisert, måtte utallige kvinner dø i barselseng.
Sodoma og Gomorra?

“Samleie uden befrugtning”, en bok skrevet av en anonym lege, ble i 1891 beslaglagt av politimesteren i Kristiania. Liksom Hans Jægers selvbiografiske bohem-roman “Syk kjærlihet” i 1893, ble boken ansett som umoralsk. Også annonsering av preventive midler. For kirkens syn på kjønnsdriften som en ekteskapelig gave fra oven i barneavlingens tjeneste, gjaldt nesten som en lov.

Ja, lykkelig var ekteparet som hyppig ble velsignet med barn. Helst med like mange som Jesus hadde disipler. En gift kvinne nedkom år om annet med et nytt familiemedlem. Men ofte tålte hun det ikke. Dødeligheten blant barselkvinner var uhyggelig høy. Og en enkemann som giftet seg på nytt, både to og tre ganger, var ikke uvanlig.

Menn, så vel gifte som ugifte, var for øvrig tillatt en viss seksuell frihet. Fra 1840 til 1886, da Oslo het Kristiania, var prostitusjon legalisert. Der fantes offentlige piker og offentlige bordeller. Og der var en politilege, som regelmessig undersøkte pikene og som forbød de venerisk syke å gå fri. Det var en institusjon som hadde europeisk forbilde og som hadde leger som forkjempere. Prostitusjon var et nødvendig onde. For hvis mannen ikke fikk utløp for sin naturlige kjønnsdrift, sto hans sunnhet i fare. Dermed ville anstendige kvinner bli mindre utsatt for sexpress og overfallsvoldtekt.

Englemakersker fantes også. Det var koner, som arrangerte ulykker og gjorde barn til engler. For barn ble jo født, som ikke skulle være født. Altså utenfor ekteskap. En annen uoffisiell yrkesgruppe var fosterfordriversker. At kvinner selv fjernet fosteret med en strikkepinne eller andre grusomme midler, var nok enda mer utbredt. En jente som kom i “uløkka”, ødela familiens ære. Og hvis hun fullførte svangerskapet, sørget som oftest foreldrene hennes at barnet ble adoptert bort til fremmede.

Det siste var tilfellet med prestedatteren Magnhild i Stavanger. Faren tvang henne til å gi fra seg datteren hun fødte utenfor ekteskap. Og da Magnhild døde atten år senere, var det i en sørgelig tilstand. Blant etterlatenskapene hennes var en eske med klær. Klær som hun gjennom alle disse atten årene hadde sydd til datteren sin. Når Magnhilds historie er kjent for ettertiden, skyldes det hennes berømte søster. Elise Ottesen-Jensen (1886-1973), eller “Ottar” som hun kalte seg i avisspaltene og når hun reiste på foredragsturné i Sverige og Norge, ble en av seksualopplysningens pionerer. En blodfersk biografi om henne, som ført i pennen av den svenske journalisten Gunilla Thorgren, kan anbefales.

Nettopp den hjerteskjærende skjebnen til Magnhild ble avgjørende for Ottars arbeid med å spre opplysning om prevensjon og agitere for legal abort. Med sitt radikale ståsted i den svenske arbeiderbevegelsen, ble arbeiderkvinnene hennes hjertesak. De led under fattigdom, sykelighet og uønskete graviditeter. Egentlig drømte Ottar om at alle barn som ble født, skulle være ønsket. Abort var en nødløsning.

Prevensjonsmidler for kvinner var jo underutviklete og heller ikke lett tilgjengelige. Menn derimot, hadde i lange tider hatt sine herreartikler. Altså kondomer, som først ble lagd av grisetarmer og senere fabrikktilvirket gummi, og som kunne kjøpes hos frisører og via postordrefirmaer. Kondom var imidlertid beheftet med synd, fordi det tradisjonelt var brukt av menn for å beskytte seg mot venerisk smitte under samleie med prostituerte.

Fordommen er trolig en av grunnene til at det oppsto så høy medial støy rett etter andre verdenskrig, da unge norske soldater i tysklandsbrigaden ble utstyrt med gratis kondomer. Så sent som i 1950-årene var det apotekeiere som nektet å selge kondom og pessar. For hvis den slags midler ble utbredt, ville alle skranker falle. Norge ville bli et syndens ormebol. Det var begynnelsen på slutten av Sodoma og Gomorra. Av samme grunn protesterte tilsynet for høy moral mot P-pillen.

120 år etter at “Samleie uden befrugtning” ble beslaglagt, vil noe si at vi lever i Sodomas og Gomorras siste dager. Andre at tidene har skiftet til det bedre. Kvinner selv kan regulere hvor mange barn de ha. Ved kassaapparatet i super’n henger pakker med herreartikler. De er også for lengst blitt dameartikler.

Bodil Stenseth