Under tøyet – Dameundertøyets historie er kort og fengslende, i Klassekampen, “Feminist, javisst”, 02.01.2012.

By | 12/10/2013

KLASSEKAMPEN – 02.01.2012

FEMINIST,
JAVISST

Bodil Stenseth:

Dameundertøyets historie er kort og fengslende.
Under tøyet

Farmors liv er musealt. Det er et bluseaktig bomullsplagg med blondekant, som hun sydde som ungpike. Fra hennes hånd er også en bomullsmamelukkk med broderier bevart. Disse intime plaggene forteller mer om farmor, Malena som hun het, og som døde lenge før jeg ble født, enn en bunke kjærlighetsbrev. For det som kvinner bærer under tøyet, er unike kilder til å lese kvinnekroppens historie. Den handler om synd og skam, disiplinering og kontroll.

Før Malena giftet seg i 1924, var hennes hjemmesydde undertøy avlegs. Hun var kontordame og kostet sikkert på seg fabrikkundertøy. Kanskje hun også snørte brystene, slik moten krevde i 1920-årene? Men undertøy i silketrikot hadde hun ikke råd til. Ull- eller bomullstrikot fikk gjøre nytten.

Allerede i 1895 var Espelandfos Spinderi & Tricotagefabrik ved Arna, som senere ble kjent som Janusfabrikken, kommet i drift. Og i 1922 fikk den en konkurrent i Lillestrøm Trikotagefabrik, som blant annet produserte Dovre Makko. Den lange ullunderbuksa var riktignok for herrer, men når vinterkulda bet, var den nødsplagg for kvinner. For slike som farmor, som ble bondekone.

Dameundertøyets historie er kort og fengslende. I 1869 konstaterte Eilert Sundt, teologen som var sosiolog uten å vite det, at kvinneserken sydd av hjemmeprodusert linlerret var blitt av avlegs. Landsens kvinner foretrakk undertøy av bomullslerret, som var billig importvare og kunne kjøpes i kramboden. Ja, blant allmuen ble nymotens bomullslerret mottatt med begjærlighet. Akkurat som tilfellet var med kokeovnen og parafinoljen.

Undertøyet var, ifølge Sundt, til gavn for rensligheten. For med bomullstøyet fikk folk råd til å ha et større forråd med undertøy. Ikke bare serker og skjorter, men også underbukser. Selv bondekoner brukte underbukse. Sundt tidfester innovasjonen til de første tiårene av 1800-tallet. I begynnelsen rådet riktignok en fordom at underbuksa var i veien. Det fortalte en av Sundts kvinnelige informanter.

“Brok-Kari” lød kallenavnet på en gammel jente i Vik i Sunnfjord. Hun var den første kvinnen i bygda som tok i bruk underbukse. Det som ble båret under tøyet var omgitt av hemmelighetskremmeri. Men etter hvert ble det vanlig å se kvinnenes undertøy hengende på tørkesnora sammen med mennenes. Sundt mente at slike plagg i renslighetens tjeneste også ville komme underklassen til gode. For når barn av fattigfolk kom i tjeneste ved en bondegård, ville matmor sørge for at de, i tillegg til de tradisjonelle gangklærne, ble utstyrt med moderne undertøy.

Da siviliseringsprosessen grep om seg, ble truseløse kvinner syndige. Farmors mor, som levde da Sundt skrev sin berømte bok om renslighetsstellet i Norge, tilhørte trolig den siste generasjonen kvinner som gikk truseløs. Hun sov nok også i serken. Men farmors farmor var vant med å ta av seg alle klærne før hun gikk til sengs. Det var skikken å ligge naken under skinnfellen. Bare overklassekvinner kledde seg sømmelig for natten. Med moderne tider ble kropp og nakenhet forbundet med en ny type synd og skam. Det er en mer komplisert synd og skam enn den Adam og Eva opplevde etter at hun hadde fått ham til å spise av den forbudne frukt. Gjennom disiplinering av kroppen og kontroll av kroppsfunksjonene ble det siviliserte mennesket født. Det ble pinlig å være naturlig. Så bondeslampene, som Malena kjente, ble en utrydningstruet rase. For med militæreksersis og gymnastikk skulle bondeslampen bli en mann. Og Malena selv, og hennes medsøstre, skulle formes som en dame. Fra topp til tå, og særlig under tøyet.

“Det er vanskelig å finne nogen (nutidsdame) som kan krype inn i krinolinekjolenes hvepsetaljer,” hevdet en journalist i Morgenbladet våren 1933. Da var Malena mor til tre gutter, og en ny skikk hadde forlengst avløst skikken med korsett av hvalben eller jernspiler. Innsnøringen av kvinnekroppen hadde fått en fortsettelse i den raffinerte var byste- og hofteholderen. Dermed kunne også en sliten bondekone og småbarnsmor få figur som en dame. Så under tøyet var ikke farmor museal. Rett nok verken jogget eller trente hun som meg, men hun levde med et idealbilde av seg selv. Det gjelder å få kroppen til å stemme med de “naturlige” formene. Den moderne kvinnen er selv sin egen verste krititiker.

Bodil Stenseth