Den snille jenta – Befri oss fra vanetenkningen slik at vi kan se også Sinnataggens søster, i Klassekampen, “Feminist, javisst”, 27.02.2012.

By | 12/10/2013

KLASSEKAMPEN – 27.02.2012

FEMINIST,
JAVISST

Bodil Stenseth:

Befri oss fra vanetenkningen slik at vi kan se også Sinnataggens søster.

Den snille jenta

Sinnataggen er en vinner. Ja, den illsinte, sprell levende guttungen, som står på ett ben på broen i Gustav Vigelands veldige parkanlegg i Oslo. Av alle parkens bronseskulpturer, granittskulpturer også, er Sinnataggen den mest berømte. Han er avbildet som få. I Oslo-bøker, turistbrosjyrer og på all verdens amatørfotografier. Når jeg går over broen, er Sinnataggen sjelden alene. Barn og voksne flokker seg foran ham. De smiler og ler idet de lar seg fotografere sammen med ham. For Sinnataggen er et gøyalt ikon.

Sinnataggens søster derimot, er det knapt nok noen som legger merke til. Det gikk faktisk mange år før jeg så henne, der hun står bare et par meter unna. Hun er slett ikke sint, bare snill fra topp til tå. Den snille jenta er ikke blank i bronsen etter berøring av menneskehender. Selvfølgelig kan det være en tilfeldighet at Gustav Vigeland ikke skapte henne som en illsint minifurie. Men det er fristende å se den snille jenta som en kulturhistorisk kjensgjerning. Billedhuggeren var barn av sin tid, og skapte henne i tidens bilde.

Nå som fjorårets strid om “født sånn” eller “blitt sånn” har lagt seg, kan vi i alle fall konstatere at vi alle er ofre for vanetenkning. De små menneskene som blir født, blir tidlig sosialisert. Og som skikken tilsier, velger vi lyseblått til gutter og rosa til jenter. Matematikk regnes som guttefag, og jentefag er de som gutter ikke liker. Mens olje- og bygningsbransjen er dominert av menn, er helse- og omsorgsyrker dominert av kvinner. Det er en hverdagslivets kjønnsubalanse som kan spores tilbake til menneskehetens urtid.

Kvinnen den gang var moder jord. En staut, barmfager skikkelse med brede hofter omgitt av kravlende barn. Denne urtidsformen av kvinnen kan beundres i atskillige granittskulpturer rundt om Gustavs Vigelands parkanlegg. Der fins også urmannen i sin manndoms fulle kraft. Han kjemper mann mot mann, og vokter sine egne. Vigeland tenkte stort om menneskehetens saga fra vugge til grav, og han sparte ikke på dramatiske effekter. Særlig virker granittskulpturene hans imponerende med sine gigantiske proporsjoner.

“The Garden of Love” er Vigelandsanlegget blitt kalt i en amerikansk turistbrosjyre. Det må være all nakenheten, alle de hete omfavnelsene mellom mann og kvinne, og alle de kjærlige foreldre- og barn-gruppene, som inspirerte til navnet. Jeg hadde aldri opplevd på Vigelands skulpturpark som en kjærlighetens park. Men vi er jo ofte hjemmeblinde. Man ser ikke det spesielle i det man daglig omgis av. Det skulle to tyske venner til for å få meg til å se Vigelands skulpturpark med ubehag.

“Et slikt anlegg hadde aldri kunnet få bli stående i Tyskland,” utbrøt den ene vennen sjokkert. Vi hadde gjort et stopp på broen og fotografert Sinnataggen, og var i ferd med å bestige trappene opp til monolitten. I Gustav Vigelands granittskulpturer så mine tyske venner bare ariske overmennesker. Slike som til alt overmonn var blitt brukt i propagandaøyemed i Det tredje riket. Jeg følte meg ubekvem, og forsvarte Vigeland så best jeg kunne. Likevel, jeg tror ikke at jeg klarte å overbevise de to om at Vigelandsparken, Oslos turistattraksjon nummer én, ikke er fascistisk.

Min tyske venn reagerte spontant og følelsesmessig. Det gjorde også min lille niese, da vi sto ved foten av monolitten. Hun sprang bort til en av skulpturene, la kinnet inntil et kvinnelår og strøk hånden over det. – Kjenn, det er så mykt som hud! ropte hun. Mang en gang har jeg også sett barnehagebarns møte med Vigelands granittskulpturer. Jenter som gutter ler og hyler begeistret over å befinne seg midt mellom så mange romper og pupper. Det syns. Visse kroppsdeler er merket av hyppig berøring.

Små barn er som ubeskrevne tavler, de ser uten historiske briller. Vi “dannes” gjennom oppvekst og skolegang, og får i årenes løp en tyngre og tyngre bagasje å bære på. Det er opp til foreldre og foresatte å sørge for at denne bagasjen inneholder det dyrebareste av alt. Å lære å bli menneske. Å lære å se og føle empati. Først når vi får øye på jenta, som ikke gjør noe vesen av seg, vil vi kunne befri oss fra vanetenkningen. Da forstår vi at den snille jenta ikke er Sinnataggens søster uten grunn. Og at Sinnataggen selv, kan bli den sinte mannen som hater kvinner.

Bodil Stenseth