Telefon-bonding – Hør hun snakker! Det er kvinner overalt, i Klassekampen, “Feminist, javisst”, 26.03.2012

By | 12/10/2013

KLASSEKAMPEN – 26.03.2012

FEMINIST,
JAVISST

Bodil Stenseth:

Hør, hun snakker! Det er kvinnestemmer overalt.
Telefon-bonding

“Fantastisk, ja. Kjempebra! Har vært så nervøs,” sier hun. En ung kvinne flere seter foran meg. Det er tidlig formiddag, og trikken snegler seg gjennom Oslos gater. Så den unge kvinnen med mobilen har oseaner av tid. Til å snakke med en, som hun ikke kan se. Hun ser visst ikke sine medpassasjerer. Vi, som hun snakker til. Der og da blir livet hennes teater for åpen scene. Hun er lykkelig, fordi det går så bra på jobben. Og fordi sjefen ble med henne hjem etter fredagsølen.

En sjelden gang er det en mann som høylydt betror seg. Men som regel er det en kvinne. “Hvor er du nå?” spør hun. Kort stillhet, og så går skravla. Med mobilen, den bevegelige telefonen, har bysladderen fått en megafon. På trikken og T-banen, i parken og kafeen. Mobilen – etter at den for tjue år siden ble dingsen vi alle måtte ha – ble redskap for “bonding”. Bygging og stadig vedlikehold av emosjonelle bånd. Det første vi gjør, når vi finner et ledig bord på kaféen, er å legge mobilen på bordet. Kanskje på stille. Men enten mobilen lyser eller kimer, må den tas. Og når kafébesøket er over, ringer du for å fortelle at du kommer hjem om ti minutter.

Moderne storbyliv handler om alltid å være til stede. Derfor går vi på kurs for å finne kraften, som ligger skjult i øyeblikket. Vi lærer tilstedeværelse. Mindfulness. Å være her og nå.

Da mobilen var ny, og ingen visste hva smarttelefon eller iPhone var, kalte Lars Saabye Christensen den en teddybjørn. I diktet “(mayday)” skriver han om mennene under trærne i parken og på holdeplassen, som klemmer teddybjørnen sin tett inntil kinnet.

Mobilen var i likhet med telefonen en mannegreie. For hundre år siden var det bare nesten bare forretningsmannen som brukte telefon. Med den holdt han kontakt med utenlandske forbindelser og avtalte møter. Alle andre brukte gammeldags teknologi. De skrev brev, og kunne betale ekstra porto for lynpost. Eller folk skrev “billetter”, som ble sendt med en av byens mange bybud. Dessuten var det noe som het telegram. Til familiens store begivenheter ble festtelegrammet, som var illustrert med en førmoderne Blomster-Finn, levert på døren.

“Det ringer på telefonen,” sa man. Det var på tiden, da folk på landet gikk for å telefonere på postkontoret. Og byfolk ringte fra telefonkiosken, eller de banket på hos naboen som var pianolærerinne. Etter hvert ble de røde telefonkioskene i funkisstil, som nå nesten bare fins på museum, kommunikasjonstårn i bybildet. Men fremdeles foregikk telefoneringen via en manuelt betjent telefonsentral. Så vel lokalsamtaler som rikstelefon.

Telefonistinnene, som de ble kalt, utgjorde en stor yrkesgruppe. I over to mannsaldre. Helt inntil en teknisk innovasjon, den automatiske telefonsentralen, utraderte hele yrkesgruppen. Og damene på telefonsentralen gjorde mye mer enn bare å sette en oppringer over til den riktige abonnenten. De var også lokalsamfunnet nyhetsbyrå og var behjelpelige med alskens opplysninger. For eksempel at fru NN ikke er å treffe hjemme, fordi hun er hos doktoren. Eller telefonsentraldamen kunne bryte inn i en samtale mellom to som planla å møtes ved fergeleiet, og si at fergen har fått nye rutetider.

“Goddagen,” nærmest skrek bestemor i telefonrøret. Telefonen hang på veggen i entreen, og ble kun brukt til korte samtaler. Det var dyrt å ringe, og dessuten var det alltid en på telefonsentralen som hørte alt hun sa til sin datter i den andre enden. “Ja, takk bare bra,” nærmest skrek datteren tilbake og sa at alle var friske. Så var den mor-datter-samtalen slutt.

I fasttelefonens tid drev kvinner også med bonding. For det betyr mye å høre en stemme, skjønt det ikke er mye som blir sagt. Selv tilhører jeg generasjonen, som begynte å bruke telefonen til å skravle. “Nå må du ikke snakke lenger. Det er dyrt å ringe,” ropte mor, når jeg satt altfor lenge i entreen. Hun som resten av familien hatet skravlingen min.

Etter at jeg flyttet hjemmefra i 1974, gikk det ti år før jeg fikk egen telefon. Etter lang ventetid. Telefonen, som var grå og hadde dreieskive, sto i stua. Den er for lengst avkoblet. Mobilen er blitt en teddybjørn, som følger meg overalt.

“Du er en god venn,” sa min medsøster på trikken før hun trykte knappen for røret på. Det var ikke mobilen hun snakket med.

Bodil Stenseth