Au pair – Det er den gamle historien om igjen. Klassekampen, “Feminist, javisst”, 031.07.2013.

By | 11/10/2013

KLASSEKAMPEN – 01.07.2013

FEMINIST,
JAVISST

Bodil Stenseth:

Det er den gamle historien om igjen. 

Au pair

Å amme barnet sitt ble av overklassefruer ansett som altfor simpelt. Dermed skikken å holde “vaadammer”. Altså våtammer. Hvor kom de fra? Hvem var de? Jo, i Bergen kom ammene som regel fra Sunnfjord. Og de var unge, gifte kvinner som hadde forlatt barn og mann hjemme på gårdsbruket. Mens svigermor eller andre slektninger tok seg av ammens egne barn, tok ammen seg av andre kvinners barn. Det gikk år før ammen vendte hjem igjen. For med pengene som hun tjente, kunne familiens kår forbedres fra fattigdom til litt mindre fattigdom.

Det vrimlet av sunnfjordske ammer i Bergen. “De bar seg stolt med det finklædte Barn paa Armen, og de var staute at se til,” beretter Elisabeth Welhaven (1815-1901). Hun tilhørte selv de kondisjonerte, og da hun på eldre dager skrev sine memoarer var det blitt vanlig at også kvinner i hennes samfunnslag ammet barna sine. Skikken med våtammer var, ifølge Welhaven, en blant mange dårskaper som en gang inngikk i et helt ritual av leveregler. Med sin “nationale Dragt” tok ammene seg for øvrig fortrinnlig ut blant byfolket. På hodet bar de en eiendommelig svart silkekyse, “fra hvilken et skjørt Lin stak frem, som omgav det af Sundhed straalende Ansigt”.

Som melkekuer i kløverengen hadde våtammene det i byen. Og der ble også mange av dem fete til gangs. Det er memoarforfatterens ord. Men, heter det i fortsettelsen, i en og annens ansikt sto lengselsens ve skrevet. Og når ammen satt ved vuggen kunne herskapet – hvis det var i nærheten av barneværelset – høre at hun sang.

“O! havde jeg mig Vinger ret som en liten Sval / saa skulde jeg mig svinge hentil min Fosterdal, / ja, let jeg vilde smætte indunder Hyttens Tak / og bruke mine Øine og faa en Heimesmak.” Slik lød en av ammens bygdeviser gjengitt i dansk-norsk skriftspråk av Welhaven. Hvilken sangskatt diebarna fikk i gave! Disse ammene har, mente hun, i mangt et barnesinn vakt følelser for folkepoesi. Og ammen som ofte fortsatte som barnepike, brakte herskapets barn inn i en verden av eventyr. Til det blinkende tjern omgitt av skog der huldra regjerte.

Barna fikk også høre historier om byspøkelser som ruget et forferdelsens mørke og som fremkalte febergys og overtro. Det var ammestuefortellinger det.

Eventyrsara! Sara Trenese! Sara Sandmark var gjenstand for fryktblandet nysgjerrighet. Camilla Collett viet henne en natt i erindringsboken I de lange Nætter. Ja, les selv om hvorfor Sara Sandmark måtte gå med trenese. Tenk Sara kunne arabiske eventyr! Franske og spanske eventyr, i tillegg til norske eventyr. Men selv fortalte hun dem sjelden til Camilla og hennes søsken.

Det var gjennom Saras datter, som Collett kaller “vor Barnepige, vor prægtige, uforlignelige Lisbeth Maria”, at hel eventyrverden ble Wergeland-barnas eiegods. Forfatteren forklarer gaven som barnepiken fikk i morsarv, som et psykologisk fenomen. Det samme psykologiske fenomenet viser seg, ifølge Collett, i nesten alle store kunstneres liv. Geniets liv. Lisbeth Maria forholdt seg til Sara som Rafael Mengs til Faderen, som Bertel Thorvaldsen til den gamle Gotskalk, billedskjæreren.

Så følg med i Colletts lange setning: “Med Moderens merkværdige Hukommelse og rene, korrekte, jeg tør næsten sige klassiske Gjengivelse, forenede hun en skabende Evne, mere Fantasi og en viss romantisk Inderlighed, og jeg behøver ikke at anføre et mere slaaende Bevis for hendes store Begavelse, end at hun i ti samfulde Aar havde det Hverv at nære en Børneflok, saa graadig, saa umættelig paa Fortællinger som Svaleunger efter Mark; og saa vidunderlig løste hun denne Opgave, at vi altid troede at høre noget nyt, selv naar hun fortalte det gamle.”

Hvis Collett har rett, skriver en stor del av P.Chr. Asbjørnsens sagn seg fra Lisbeth Maria. Barnepiken på Eidsvoll prestegård.

200 år etterpå er kvinner fremdeles i tjeneste hos fremmede. Hos såkalte vertsfamilier. I det olje-rike Norge er det ikke behov for ammer, men au pair’er. De kommer ikke fra Sunnfjord, men fra den andre siden av kloden. Det er den gamle historien om igjen.

Hvilke sanger synger au pair’en ved barnesengen? Hvilke fortellinger hører vertsfamiliens små? Når årene går og de små blir voksne og riktig gamle, vil kanskje enkelte av dem minnes sin au pair. I erindringer på nettet.

Bodil Stenseth.